Korset under Skuggefjellet – Del 2

Marta Schumanns debut i 1969 vakte oppsikt.
Hun fikk Sunnmørsprisen for debutromanen sin allerede samme året.
Anmeldelsene var mange og gode.

Steinar Ihle i Dagen:
«Ein treng ikkje lese meir enn dei første sidene i denne digre romanen før ein blir klår over at Noreg har fått ei ny stor forfatterinne. Der riggar ho med stø meisterhand opp den første  store kulisse: Fjorden. Sidan kjem fleire til, og dramaet er i full gang: eit folkelivsdrama frå Sunnmørsfjordane på 1700-talet. … Det som likevel er aller mest imponerande hjå denne debutanten er hennar evne til å skapa og halda oppe den historiske illusjon. Her blir det i sanning anda liv i støvet.»

Ole Langseth i Aftenposten:
«Forfatterinna sit tvillaust inne med store kulturhistoriske kunnskaper, men ho demonstrerer dei ikkje i utrengsmål slik at lesaren kjem til å tenkje på museumsmontrar … Det fullvaksne hos ein diktar – som hos eit menneske elles – kjem best til syne i at vedkomande kan vega heilskap og einskilddelar mot kvarandre. Den prøva har Marta Schumann greidd med glans alt i fyrste boka.»

Asbjørn Omberg i Morgenposten:
«Forfatterinnen er blottet for sentimentalitet. Stilen er knortete som en uryddig stubbemark, men har sin artistiske egenverdi. Setningene, ikke minst naturskildringene – står som klingende språkblomster, som villroser nedover sidene. Det er maleren Astrup i ord, han var også fra de kantene.»

Arvid Dahle i Adresseavisen:
«De egenskaper og det livssyn disse menneskene utvikler under sin harde kamp for tilværelsen er en del av vår arv – en arv som vi vel ennu i noen grad lever på og nyder godt av.»

Elling Tjønneland i Romsdals Budstikke:
«Debutanten står fram som fullbefaren forfatterinne, menneskeskildrer og kjenner av sitt stoff, og hun tilhører ikke lenger bare Molde. Hennes roman Korset under Skuggefjellet gjør uten videre krav på en æret plass i Norges litteratur.»

Og til slutt, Bjarte Alme i Sunnmørsposten:
«Dette er noko vi har bruk for, og som mange vil glede seg over. Vi vil også bli glade om fru Schumann kan kome med meir. Ho har sikkert meir stoff og meir kunnskap, og ho skriv – ja – knakande godt.»

Det kom mer:
Jomfru Maria på Sæbostad og Femja. 

Da trilogien ble fullført med Femja i 1973 skrev Dag Solstad i Vinduet:
«… Dessverre vil ikke romanen om fattigjenta Femja bli folkelesning. Det er delvis forfatterens egen skyld. Boka er vanskelig tilgjengelig. Språket er arkaisk og krydret med dialektord i et slikt omfang at det har vært nødvendig å utstyre boka med ordliste bakerst. (…) Det er fint at det skrives skikkelige historiske romaner her i landet, sjøl om det vil være få som leser dem. Personlig er jeg svak for sta, tverre og grundige håndverkere som Marta Schumann, som uten å skjele til mottakelsen går sine egne veier.»

Ja, flere skrev at de historiske romanene hennes var vanskelig tilgjengelige.
Mange vanlige lesere følte og føler også det. Men dersom en greier å ikke henge seg spesielt opp i ord en ikke forstår, er det engasjerende, sterke historier hun forteller.

Kanskje kan seminaret den 9. februar gi leselyst? Der skal flere av innleggene ta for seg disse historiske romanene. Liv Bliksrud skal snakke om dem, Jan Eivind Myhre skal ta for seg den historiske bakgrunnen og Tor Erik Jenstad skal snakke om språket.

Romanen er nå trykt opp på nytt, og du kan kjøpe den på biblioteket i Molde.

Det kommer en del 3.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *